Jakten på den forsvunne grensestein

Jeg ble julen 2016 bedt om å hjelpe til med å lokalisere en grensestein som ikke hadde vært sett på rundt 30 år. En slik stein markerer grensa mellom to eiendommer. Man kan ofte se forseggjorte hugde grensesteiner langs kommune og fylkesgrenser, men for vanlige eiendomsgrenser er det oftest brukt naturstein. Da gjerne en flat eller avlang stein av en viss størrelse som er satt på høykant. Tradisjonelt skal den være omgitt av to “vitner”, da altså to mindre steiner på hver side av grensesteinen. Andre ofte brukte grensemerker i steindekte kystlandskap er kryss hogd inn fjellet. Disse skal da være dekket med en liten steinrøys for å beskytte merket mot å bli erodert og overgrodd. Eksempel på steinrøys:

 

2016122814-14-38-29

 

Og under finner man et hogd kryss:

image

Denne var relativt enkel å finne, men neste merke i rekken var savnet, og ingen kunne huske å ha sett det på mange år.

En sjekk av offentlig tilgjengelige kommunekart viste at krysset i steinrøysa over lå langs grenselinja som var tegnet på kartet.

image

Søksmannskap ble dermed utstyrt med GPS og en omtrentlig posisjon på steinen basert på hvor det var en liten knekk i grenselinja til kommunen, noe som samsvarte med hvor man trodde steinen var. Dette var dog til ingen nytte, tross langvarig lusking i buskene ble den ikke funnet. Det var dermed nødvendig å gå mer metodisk til verks. Grenselinjen ble digitalisert og lagt inn på en noe større GPS sammen med kartet, slik at man kan følge streken på skjermen mens man lusker rundt. Det ble antatt at steinen var nedgrodd, så det bar ut i buskene utstyrt med GPS og skistav med karbidtupp for å kjenne etter stein under mosen. Vi tok utgangspunkt i den kjente steinrøysa vist over, og fulgte grensa til vi ikke lenger hadde fri sikt til den, selv med en viss høyde over bakken. Dette anga så ytterpunktet, da disse steinene skal være plassert slik at man kan se fra en stein til den neste. Etter en times romstering i og under brake, bak rotvelt og under buskfuru langs streken på skjermen ble steinen omsider avdekket. Den befant seg innunder en busk dekket av et tykt lag med mose. Her er den gravd frem.

2016122815-15-10-09

Det er vanskelig å se på bildet, men den har også innhogd et kors på toppen. Vitnesteinene mangler dog, så her har noen enten nasket stein eller så har det vært slurvet med oppsettet. Det er selvsagt også mulig at vi ikke har gravd dypt nok.

image

 

I motsetning til det forrige merket viser GPSen at denne ligger et par meter sør for kommunens strek, men GPS-dekningen var såpass dårlig på grunn av vegetasjonen at det ligger innenfor feilmarginen.

image

Tilrettelegging av spesialkart for redningsformål i OziExplorer

Med offentlig tilgjengelige vektorbaserte topografiske kart fra internett i OziExplorer har det blitt betydelig enklere å generere/skrive ut kart over søketeiger med passende detaljnivå, og man kan få utskrift med inntegnet teig om tiden tillater det. Dette gir en fleksibilitet og presisjon som var utenkelig med det gamle bitmap/raster M711 kartet fra 1998 vi benyttet før. Det er dog noen ulemper med de nye vektorkartene. Først den åpenbare begrensingen: dersom du ikke har nettilkobling så har du heller ikke noe kart. Videre får man sjelden skalering til å stemme ved utskrift (gjelder også rasterkart), og detaljnivå varierer mellom forskjellige zoom-nivå. En sti kan eksistere på nivå 10, forsvinne på nivå 11 og komme tilbake på nivå 14. Det samme gjelder navn og høydebenevnelser på vann, veinavn osv. Og selv om vektorkart kan blåses opp til en enorm størrelse, så har de sjelden same mengde detaljer som for eksempel et orienteringskart. Det kan også være andre kartdetaljer som kan være interessante å ha for hånden. Jeg går her gjennom prosessen med å tilpasse et kart til SAR bruk i OziExplorer. Som eksempelet bruker jeg et kart over skiløypene i bymarka vest for Trondheim. Bildene er hentet fra engelsk OziExplorer versjon 3.95.5q, men det skal fungere like bra i den norske utgaven. Pass på at lisenskoden er lagt inn riktig, ellers virker ikke funksjonene som brukes her.

Continue reading “Tilrettelegging av spesialkart for redningsformål i OziExplorer”

Innsiden av Garmin ForeTrex 101

imageMin trofaste gps begynte å bli en smule kranglevoren, displayet ble plutselig blankt innimellom og det dugget på innsiden av glasset. Siden den skal være helt vanntett må det nødvendigvis bety at den lekker. Det er første gang jeg opplever at det slipper vann inn i en Garmin gps som ikke har vært brukt under vann, og i utgangspunktet antok jeg at det var dataporten som var synderen. Det er en vanlig 2,5mm jackplugg med en gummipropp over, og den så ikke så fryktelig tett ut egentlig. Siden den var gammel (kjøpt i 2005) så jeg det som en god unnskyldning for å kjøpe en ny Engel , men etter at jeg fikk min nye Foretrex 401 så tenkte jeg at det var nå forsøket verdt å se om den kunne repareres. Tenkte det kunne være praktisk å ha en i backup, og så er det greit å slippe å dra innom depot for å hente den hver gang en skal på tur. 401 modellen er for øvrig helt lik å se til. Den er litt mindre og med oppdatert software og innebygd elektronisk kompass.

Ta den fra hverandre

Uansett, jeg satte meg ned og fant frem verktøykassen. De er ikke akkurat laget for å åpnes, men med litt fikling lar de seg ta fra hverandre. Litt forskning avslørte at den er satt sammen på samme måte som min gamle Garmin 12XL; kabinettet er todelt og limt sammen med silikon eller lignende. Det er flere spor som går i hverandre slik at forseglingen blir tett, i tillegg til at det er et par mothaker. For å åpne brukte jeg et svært tynt skrujern som jeg skrapte inni skjøten med for å få ut mes mulig av limet, for så å vippe delene fra hverandre med et knivblad. Det er plunder og heft, men det går med litt tålmodighet. Det går noen ledninger mellom den øvre og nedre delen, så det gjelder å være forsiktig slik at de overlever. Slik ser den ut i sine enkelte komponenter:

CIMG1211CIMG1213

Mekke og sette sammen

Som man kan se på bildet er dataporten forseglet, så det kunne ikke være der fukten kom inn. Dog var batteripolene en smule korrodert (fikset på bildet), så det var tydelig at det hadde vært fuktig. Nærmere etterforskning viste at det var selve glasset foran skjermen som hadde løsnet så vidt i det ene hjørnet. En runde med superlim ordnet den biffen. Det var ikke så lett å få glasset på rett plass, så det kan med fordel brukes saktetørkende lim. Jeg maskerte glasset med teip for å unngå limflekker. Jeg brukte rikelig med fuktdrivende elektronikkrens for å rengjøre kontaktpunkter og koblinger, og for å være sikker på at den var helt tørr lot jeg den ligge i to døgn før jeg satte den sammen igjen. Batterikontaktene ble satt inn med CRC 2-26 (bruk vattpinne for å unngå søl), og så var den klar for å settes sammen igjen. Utsiden ble maskert med tape, og så la jeg vanlig våtromssilikon (klar type) i fugene og klemte den sammen. Jeg hadde ingen tvinge lett tilgjengelig, så den ble lagt under en stabel med gamle fysikk og javabøker for å tørke, det mest tungleste jeg hadde i bokhylla. Silikon har ganske lang tørketid, så jeg lot den ligge i tre dager før jeg tok den frem igjen. Så kom det store øyeblikket, ville den virke? Inn med batteriene, og joda, det så lovende ut. Og etter et kvarter på verandaen fikk jeg også signal Tommelen opp

Høydekurver

Intro

Hvordan blir de egentlig til, disse brune/oransje strekene på kartet som kalles høydekurver, og hva prøver de å fortelle oss om terrenget? Høydekurver er en måte å fremstille terrengets åser, daler og fjell på et flatt kart. Slike kart kalles vanligvis for topografiske kart, og meningen med slike kart er å gi brukeren best mulig oversikt både over terrenget og eventuelle bygninger, veier og lignende. Høydekurver kalles også koter, og hver kote representerer en gitt høyde over havet.

Avstanden i høydemeter mellom kotene varierer fra kartserie til kartserie og kalles ekvidistanse. Dersom ekvidistansen er 20 meter vil det være 20 meters høydeforskjell fra en kote til nabokoten. Om det går oppover eller nedover kan du finne ut ved å se på topper og vann rundt området du er interessert i. De fleste topper av en viss størrelse er merket med høyde over havet, som står med svart skrift i nærheten av toppen. Vann er også ofte merket med et tall i blått, og i motsetning til hva man kanskje skulle tro så er det ikke dybden på vannet men høyden over havet ved normal vannstand. Med litt er faring er det vanligvis lett å se om et område er en dal eller en topp. Nullpunktet for høydekurvene er havet, så om et vann er merket med 16 og ekvidistansen er 20 meter vil den første koten over vannet være bare 4 meter høyere enn vannflaten, mens den neste er 24 meter høyere.

Continue reading “Høydekurver”