Intro

Hvordan blir de egentlig til, disse brune/oransje strekene på kartet som kalles høydekurver, og hva prøver de å fortelle oss om terrenget? Høydekurver er en måte å fremstille terrengets åser, daler og fjell på et flatt kart. Slike kart kalles vanligvis for topografiske kart, og meningen med slike kart er å gi brukeren best mulig oversikt både over terrenget og eventuelle bygninger, veier og lignende. Høydekurver kalles også koter, og hver kote representerer en gitt høyde over havet.

Avstanden i høydemeter mellom kotene varierer fra kartserie til kartserie og kalles ekvidistanse. Dersom ekvidistansen er 20 meter vil det være 20 meters høydeforskjell fra en kote til nabokoten. Om det går oppover eller nedover kan du finne ut ved å se på topper og vann rundt området du er interessert i. De fleste topper av en viss størrelse er merket med høyde over havet, som står med svart skrift i nærheten av toppen. Vann er også ofte merket med et tall i blått, og i motsetning til hva man kanskje skulle tro så er det ikke dybden på vannet men høyden over havet ved normal vannstand. Med litt er faring er det vanligvis lett å se om et område er en dal eller en topp. Nullpunktet for høydekurvene er havet, så om et vann er merket med 16 og ekvidistansen er 20 meter vil den første koten over vannet være bare 4 meter høyere enn vannflaten, mens den neste er 24 meter høyere.

Det å forestille seg hvordan toppen eller dalen man kikker på ser ut på kartet og motsatt er nøkkelen til effektiv navigasjon på land. Selv den nyeste og kuleste GPS-en kan svikte, og plutselig står du der med bare kartet og kompasset som hjelpemiddel. Jeg skal nedover beskrive hvordan en tenkt skogkledd øy på et vann vil se ut på kartet, og hvordan man “oversetter” fra terreng til koter. Det er et forenklet eksempel for å vise prinsippene. Ekvidistansen settes til 20 meter. Vi begynner med et “bilde” av øya i profil. For enkelthets skyld antar vi her at vannflaten har en høyde over havet som går opp i ekvidistansen, slik at vi kan starte på null.

Figur 1 – Selve øya sett i profil fra avstand over vannet. Den er ca 95 meter høy.

Trinn 1 ““ Kapp øya i skiver

Vi ser for oss at vi kapper øya i 20 meter høye skiver. Hver av disse skivene vil tilsvare en kote på kartet, og formen av koten tilsvarer formen av skiven sett ovenfra. Det kan være mye større variasjon i høyde enn det som er vist her, men så lenge det ikke overskrider ekvidistansen vil det se flatt ut på kartet. Av og til lages det hjelpekoter for å vise slike forandringer, de ses som stiplede linjer i samme farge som kotene.

Figur 2 – Kappet i skiver

Trinn 2 ““ Marker

Vi tegner en strek nedenfor som representerer horisonten slik vi ser den på bildet, og trekker en strek ned på hver side av skivene. Det gir oss to punkter av kotene sett fra denne vinkelen. For å tegne hele kotene må vi gjøre det samme fra flere vinkler og så sette punktene sammen til linjer.

Resultatet

Slik kan vi tenke oss at øya ville sett ut på kartet.

Tilbake til naturen

For å gå andre veien kan man forestille seg at man bruker kotene som mønster og skjærer ut skiver på tykkelse med ekvidistansen som man stabler oppå hverandre:

Den øverste skiven er halvt gjennomsiktig siden den tilhører en stiplet kote.

Om vi legger på horisonten fra bildet ser det slik ut:

For å få et inntrykk av hvordan det virker kan du ta et kart og forstørre det på en kopimaskin til du får en høyde som er stor nok til at du kan klippe ut mønster av kotene til en liten ås eller holme. Så kan du tegne det over på tykk filt eller noe annet med en viss tykkelse som lar seg klippe/kutte. Lag hull på samme sted på hvert ark, fortrinnsvis der toppen(e) er og tre dem på en spiker i riktig rekkefølge.