Opprinnelig publisert på TRKH sin FB-gruppe

Kapittel 1 – Øreplugger sa du?

Ja, øreplugger. Sånne som skumle mennesker som er ute etter å stjele personlig informasjon om deg vanligvis har i øret. Vi kaller dem ofte etterretningstjenester, men potato potato. De brukes også ofte av tv-personligheter for å få “beskjeder på øret”, men jeg føler at definisjonen om skumle mennesker da fortsatt holder stikk.

I denne sammenhengen handler det dog om redningstjenestens bruk av øreplugger, så betydelig mindre skummelhetsgrad. Disse pluggen består av en propp man har i øret som er koblet til en lett gjenkjennelig gjennomsiktig slange. Den skal liksom være usynlig, men men. Slik ser den ut:

Den ene enden passer inni øret, den andre kobles til en såkalt sambandsgarnityr, som er et fancy navn på en høyttaler, som igjen er koblet til sambandsradioen. Også kalt terminalen, som da er en dings som gjør det mulig å få beskjeder om hvor man skal lete, hvor pasienten har gjemt seg, at italienerne på fotballbanen har lagt seg ned igjen og så videre.

Disse ørepluggene er forbruksvare. Av hygieniske årsaker har alle hver sin, og selv ved omfattende bruk så varer den den god stund, men den er liten og lett og har dermed en tendens til å dra avgårde på sine egne eventyr. Selv om de gjerne er merket med navn så har de en tendens til å sitte musestille i lyngen eller i lomma på jakken du sist brukte for tre måneder siden. Dermed trenger du en ny. En ny som passer. For det hadde jo vært altfor enkelt om man bare kunne bestille en 100-pakk fra Ole Brumm til 250kr. Selv om det fort blir 750 med bestikkelser til postvesenet så er det ingenting i forhold til å bestille en og en fra leverandøren som har laget garnityren (høyttaleren) og som har sørget for at hurtigkoblingen er bittelitt mindre enn standardversjonen som Ole Brumm selger. Den passer da altså ikke…

Kapittel 2 – problemer i forsyningskjeden

På grunn av dette sitter jeg som sambandsnisse på et lite lager med de rette ørepluggene som jeg fyller på når det begynner å bli tomt. Dette har fungert fint i mange år, men som kjent har det vært en del problemer med forsyningskjeden i disse pest-tider.

Dog har disse problemene gjerne vært relatert til problemer med å få containere inn til landet med båt eller mangel på lasteflykapasitet. Så ikke i dette tilfellet. Det var plenty med plugger på lager hos leverandøren på østlandet, og de sendte villig en ladning nordover. Problemet oppsto når speditøren (navn tilbakeholdt for å beskytte de skyldige) nektet å levere ut pakken til meg, dette på tross av at den var tydelig merket med mitt navn, og det ikke var tvil om at jeg var riktig mottaker. Pakken ble liggende på et lokalt lager, og jeg ble henvist til kundeservice. Oh joy…

Kapittel 3 – Hvilket hull sa du?

Samtaler med kundeservice avdekket at pakken hadde havnet i et hull og blitt en såkalt “hullpakke”. Jeg synes det var rart at dette skjedde såpass ofte at de hadde et eget navn på det, og så for meg et nedslitt lagerbygg fullt av store hull i gulvet.

Jeg tilbydde meg å ta med stige og spade og bistå med utgravinger. Siden stigen på depot har dukket opp igjen og vi har plenty med spader som er bedre egnet til grøfter enn snø så tenkte jeg det var en smal sak. En noe forvirret kundekontakt kunne da fortelle at det var avsender sin feil at pakken havnet i hullet. Jeg tenkte at da er de gode til å kaste siden trackingen viste at pakken var i Trondheim og avsender er på østlandet. Da ble det sagt at “hullet var digitalt”. Det pirret om mulig interessen enda mer.

Jeg ba om en nærmere forklaring og fikk etter hvert avdekket at dette var et kodeord som tilhørte pakker der informasjonen på selve pakken ikke stemte overens med (eller ikke eksisterte) i sporingssystemet. Det at jeg hadde trackingkode og at pakken var merket med mitt navn var ikke nok, ordnung muss sein.

Kapittel 4 – Pakken legger ut på vift

I følge kundeservice må jeg få avsender til å registrere et nytt sendingsnummer “riktig”, og de litt kjapt ellers går pakken i retur. Det resulterte i at pakken nå har to sendingsnummer, et som har kommet frem til den lokale landhandelen på hjørnet, og en som var på vei et sted, usikkert hvor. Alle landhandler med respekt for seg selv har som kjent minst en pakkeutleveringstjeneste, så jeg drar håpefullt, om enn noe skeptisk innom en tur for å se etter pakken.

Når jeg så kommer dit viser det seg at det mangler hentekode, som da ville avslørt hvilken hylle pakken ligger i. Noen har altså gjemt pakken et sted i det enorme pakkeskapet som dekker halve den ene veggen. Men betjeningen var ivrige, og før jeg visste ordet av det sto det to stykker med nesen inn i pakkeskapet og gravde så det haglet zalando-poser helt bort til fruktdisken. Kanskje jeg likevel ville få bruk for spade tenkte jeg, og kom på at jeg hadde en spade i bilen.

En stund senere kom de løpende bort i triumf, pakken var lokalisert og det var til og med riktig logo på tapen som holdt den sammen. Med skjelvende hender fant jeg fram kniven og fikk åpnet den, og der åpenbarte det seg en hel stabel med akustiske slanger og ergonomiske propper for høyre øre🥳