Uncategorized

You are currently browsing the archive for the Uncategorized category.

2014012308-08-57-16

Det er ikke lett å være teknisk anlagt. Jeg vil tro at vanlige mennesker som oppdager at krana på vasken på badet ikke virker ved leggetid gjør noe annet enn å ta frem verktøyet. Kanskje gir de opp å pusse tennene og går og legger seg, eller kanskje finner de en annen vask som virker. Så ser jeg for meg at de ringer rørleggeren dagen etter. Eller kanskje noen de kjenner med teknisk innsikt, noen som meg:

Det slår meg at når jeg overnatter på hotell og finner noe som ikke virker så blir jeg ikke irritert og ringer og skjeller ut resepsjonen. Jeg begynner å lure på om jeg har med meg riktig verktøy, eller noe som kan brukes som verktøy. Selv om virkeligheten ikke er som i Mc.Gyver der man kan bygge en atombombe med en sveitserkniv og nok gaffa, så er det utrolig hva som lar seg fikse med en binders, litt tape og delene fra en defekt kulepenn. Og om lyset går ringer jeg heller ikke, jeg tar med pæra ned i resepsjonen og lurer på om de har en sånn på lager. Eller om de er plagsomt hjelpsomme og kan tenkes å begynne å mase om å flytte meg til et anna rom eller hente en elektriker så drar jeg ned på nærmeste butikk og kjøper en passende pære 😛

Jeg har sikkert spart diverse hoteller for store summer. Jeg har reparert internettkontakter, stålamper, lekke vannkraner, defekte dørlåser og jeg vet ikke hva. Husker en gang jeg var i Bergen og opplevde det som kanskje er et mareritt for noen: i det man tar i dørhåndtaket for å gå ut av badet høres et dunk, og så står man igjen med håndtaket i hånda og et hull i døra der det skulle vært en stang som håndtaket satt fast i. En halvtime senere hadde jeg fått opp døra, reparert håndtaket, justert låsen slik at den viste rødt på utsiden når det var opptatt istedenfor grønt, og justert karmen slik at døra ikke subbet i teppet utenfor. Alt sammen ved hjelp av en gammel tannbørste og en femtiøring. Jeg kan liksom ikke la være. Det finnes en diagnose for sånne som meg. En alvorlig en med dystre framtidsutsikter og intet håp om å noensinne kunne føre et normalt liv. Jeg har “The Knack”:

Fra adressa.no, 2012.12.09:

image

Altså: om pasienten er bevisstløs utfører du hjertekompresjoner på korrekt måte, men om pasienten ikke puster, sett deg overskrevs på pasientens bein og utfør magekompresjoner???

(videoen det var linket til var forøvrig mer fornuftig Smilefjes)

DSC_0333

Svaner på pådl

DSC_0334

Inne det gamle naustet til farfar

DSC_0335

DSC_0336

Ein gammal vannkikkert

DSC_0337

DSC_0338

Hummarteiner

DSC_0339

Fra utsida

DSC_0340

Onkel må ausa båten sin

DSC_0341

DSC_0321

DSC_0322

Heilt innerst i Loknapollen

DSC_0332

DSC_0308

DSC_0310

Plutselig ble det finvær og fotolys Hett smilefjes

Det er aldri godt å vite hva som skjer når man åpner lukkede rom med brann inni, så jeg sneik meg inn fra sida og åpna døra forsiktig. Den eksplosive brannen uteble, så jeg dristet meg til å fiske frem kameraet fra lomma og ta et bilde. Deretter ble hele greia lempa oppi vasken. Skulle gjerne visst hvem av naboene som har drevet med kokkelering midt på natta og glemt hele suppedasen. Dette kunne gått skikkelig ille så mye fett og gørr som det er i ventilasjonssystemet her på bruket. Jeg pøste på med ennå noen liter vann, og kom meg etter hvert av gårde på vakt når jeg følte meg sånn noenlunde trygg på at det ikke brant lenger.

Sauer i hagen

Sauer i hagen

Var nede i Sveio hos mamma og pappa på besøk i jula. Plutselig en ettermiddag hører jeg bjelleklang og breking utenfor vinduet. Ikke at det er så unormalt her ute i spinaten, men noe får meg til å titte ut vinduet. Og jo, tenkte jeg det ikke. Sauene er på feil side av gjerdet. Og ikke nok med det, det er feil sauer. Onkels sauer som pleier å traske utafor gjerdet har nemlig ikke bjeller. Jeg knipser et par bilder gjennom vinduet før jeg går ut. Der finner jeg naboens sauer, som er vel halvveis gjennom blomsterbedene, og ferdige med slyngplaneten under altanen. Jeg sniker meg rundt så jeg kommer fra rett side og spretter frem bak en busk. De gjør ikke noe særlig notis av meg til å begynne med. De nærmeste sauene snur på hodet og trasker litt til side, men stort sett tygger de videre. Det er først når jeg slår ut med armene og brøler ukvemsord at det blir fart på dem.
Det er for øvrig den mest effektive metoden for å jage sauer, i alle fall de i Sveio: trask bort til dem og slå ut med armene mens du brøler. Gjenta. De vil så bevege seg bort fra deg, og hastigheten avgjøres av hvor skremt de blir. De må ha syntes jeg så skummel ut, for de la på sprang det de maktet og rev ned julelysene som hang på et tre i hagen. De sprang ikke så langt dog. Jeg finner dem igjen halvveis nede i oppkjørselen. De fulgte i det minste veien, har tidligere rota rundt i brake og kratt for å få merakkelset ut. Jeg ytrer noen ord om at de hadde gjort seg bedre som fenalår før jeg stenger porten bak dem.
Senere blir jeg fortalt at andre naboer har gjort mislykkede forsøk på å skremme sauer ved å henge opp forepølse på portene rundt om kring. Det overrasker meg ikke at det feilet, så mye geit som det er i fårepølsene, men kanskje sauene egentlig er kannibaler? De hadde i alle fall spist forepølsa som noen hengte ut.

Når jeg sliten og trøtt kreket meg inn i dusjen etter trening i kveld fikk jeg hele dusjgarnityren i hodet. Jeg skjønte straks at her hadde trøndernissen vært på ferde! Vel har dusjhodeopphenget vært skranglete, men det har nå funka fint slik det var i et godt år! Men men. Det var bare å finne fram gaffateipen og plastre det sammen, etter at jeg først hadde tatt en grundig runde rundt i huset for å sjekke at nissen ikke lå på lur med slegga si.
I dag morges hadde han forresten sabotert motorvarmeren min og, så jeg måtte hutre meg ned til jobben med 10 minus inni bilen. Hersens nisse!

A boss wondered why one of his most valued employees had not phoned in sick one day. Having an urgent problem with one of the main computers, he dialed the employee’s home phone number and was greeted with a child’s whisper. ” Hello ? ”
“Is your daddy home?” he asked.
” Yes ,” whispered the small voice.
May I talk with him?”
The child whispered, ” No .”
Surprised and wanting to talk with an adult, the boss asked, “Is your Mommy there?” ” Yes .”
“May I talk with her?” Again the small voice whispered, ” No .”
Hoping there was somebody with whom he could leave a message, the boss asked, “Is anybody else there?”
” Yes ,” whispered the child, ” a policeman “.
Wondering what a cop would be doing at his employee’s home, the boss asked, “May I speak with the policeman?”
” No, he’s busy “, whispered the child.
“Busy doing what?”
” Talking to Daddy and Mommy and the Fireman ,” came the whispered answer.
Growing more worried as he heard a loud noise in the background through the ear piece on the phone, the boss asked, “What is that noise?”
” A helicopter ” answered the whispering voice.
“What is going on there?” demanded the boss, now truly apprehensive.
Again, whispering, the child answered, ” The search team just landed a helicopter .”
Alarmed, concerned and a little frustrated the boss asked, “What are they searching for?”
Still whispering, the young voice replied with a muffled giggle… ” ME!”