If you feel like you have nothing to say, you should probably blog about it
Mellomstor gran som har gått over ende, sannsynligvis i januar. Heldigvis bort fra steingarden denne gangen. Den tok med seg ei mindre furu og diverse småbjørk før den ble hengende i ei klynge større bjørk som også fikk en knekk.
Selv etter et halvår på høykant kom stubben ned igjen med et smell straks stammen ble kappet.
Isen smelter ved Solbakken bru
Det spirer og gror på Brattsberg
Var på fjorden en tur for å teste en reparert motor. Været var upåklagelig.
Feltprøver pågår:
To av fem sendte aldri noen posisjon. Etter en rask operasjon kom den ene på nett igjen, men den siste viste seg å ha defekt gps-modul. Krølle venter utålmodig på deler. Fra verkstedet:
RKH satte opp en repeaterstasjon for å sikre at brannmannskapene i felt hadde kommunikasjon som fungerte. Stasjonen var lokalisert på en høyde kalt Bremnestua nord på øya med utsikt over brannområdet. Like ved står en permanent antennemast for mobiltelefoni, radiolinjer og den slags.
Den hadde altså godt selskap av andre mer fancy antenner:
Bak meg er havet, foran meg ser man tydelige merker i terrenget etter brannens herjinger. På tross av kraftig vind har antenna klart seg fint. Boksen er så tung at den er vanskelig å flytte med håndmakt, så den var jeg ikke bekymret for.
Vi ble vekka midt på natta for å bistå ifbm utfall på telenettet i distriktet. Oppdraget ble kansellert, men siden vi alt satt i bilen og det snart var morgen ble det en tur til korpshytta for å se om den sto fortsatt.
Selv lysløypa fikk ungjelde under Ivars herjinger. Ikke mindre enn tre trær over ledningen på samme sted, nesten som om vinden hadde et poeng som trengte tre streker under svaret.
Og vannledningen ved ferista (Fjellsæterveien) har fått ein knekk. Det kom sildra vann ut mellom kantsteinene på fortauet, og bakken ga etter:
På Henriksåsen har vinden vært mer samarbeidsvillig, den har forsøkt å lø trærne pent opp i en stabel som alt sto der:
Småbratt på kanten, utafor går det rett ned.
Elva roer seg litt nede i dalen, før den kaster seg utfor juvet
Det hender ein får igjen for å stå tidlig opp
i dei tusen tunellanes land (også kjent som vestlandet)
Eller kvernhuset som det heter på pent
Fotografert en vindstille kveld tidlig i september 2013.
Trasten gjer seg klar for sin eigen versjon av “Charterfeber”. Den tøffe gjengen øverst på høgspentkablane, mens dei meir forsiktige sitt på jordledningen under.
Kloppen over elva er satt i stand og utvidet en smule for å gjøre overfarten tryggere, og kanskje etterhvert gjøre det mulig å krysse med rullestol iht regler for universell utforming og sånn
Restaurereing av demingen er påbegynt, bl.a. er elveløpene rensket for kvist etc.
Materialene ligger klar. Det skal skiftes kledning, dør og bygges ny renne fra toppen av demningen og ned til kvernkallen, altså den delen som fanger elvas kraft og får steinene til å gå rundt. Videre skal selve kvernkallen byttes da den var sterkt angrepet av råte, og taket skal repareres.
Fra nord. Den gamle renna er helt borte, og kvernkallen er tatt bort for å ta mål til ny. Døra var også ødelagt. Som vi ser er undertaket skiftet og takhellene lagt på plass igjen.
Matesystem for korn. Her mangler det deler som må rekonstrueres.
Kvernsteinene (møllesteinene) har vært skiftet i årenes løp minst en gang. De som ligger her nå ryktes å være i god stand, det samme kan desverre ikke sies om gulvet som må skiftes og forsterkes.
Veggene bærer preg av ungdommens skriblerier i nyere tid.
