If you feel like you have nothing to say, you should probably blog about it
Fra jakten på verdens sinteste bær.
Noen av mine favorittbilder fra 2016
Jeg ble julen 2016 bedt om å hjelpe til med å lokalisere en grensestein som ikke hadde vært sett på rundt 30 år. En slik stein markerer grensa mellom to eiendommer. Man kan ofte se forseggjorte hugde grensesteiner langs kommune og fylkesgrenser, men for vanlige eiendomsgrenser er det oftest brukt naturstein. Da gjerne en flat eller avlang stein av en viss størrelse som er satt på høykant. Tradisjonelt skal den være omgitt av to “vitner”, da altså to mindre steiner på hver side av grensesteinen. Andre ofte brukte grensemerker i steindekte kystlandskap er kryss hogd inn fjellet. Disse skal da være dekket med en liten steinrøys for å beskytte merket mot å bli erodert og overgrodd. Eksempel på steinrøys:
Og under finner man et hogd kryss:
Denne var relativt enkel å finne, men neste merke i rekken var savnet, og ingen kunne huske å ha sett det på mange år.
En sjekk av offentlig tilgjengelige kommunekart viste at krysset i steinrøysa over lå langs grenselinja som var tegnet på kartet.
Søksmannskap ble dermed utstyrt med GPS og en omtrentlig posisjon på steinen basert på hvor det var en liten knekk i grenselinja til kommunen, noe som samsvarte med hvor man trodde steinen var. Dette var dog til ingen nytte, tross langvarig lusking i buskene ble den ikke funnet. Det var dermed nødvendig å gå mer metodisk til verks. Grenselinjen ble digitalisert og lagt inn på en noe større GPS sammen med kartet, slik at man kan følge streken på skjermen mens man lusker rundt. Det ble antatt at steinen var nedgrodd, så det bar ut i buskene utstyrt med GPS og skistav med karbidtupp for å kjenne etter stein under mosen. Vi tok utgangspunkt i den kjente steinrøysa vist over, og fulgte grensa til vi ikke lenger hadde fri sikt til den, selv med en viss høyde over bakken. Dette anga så ytterpunktet, da disse steinene skal være plassert slik at man kan se fra en stein til den neste. Etter en times romstering i og under brake, bak rotvelt og under buskfuru langs streken på skjermen ble steinen omsider avdekket. Den befant seg innunder en busk dekket av et tykt lag med mose. Her er den gravd frem.
Det er vanskelig å se på bildet, men den har også innhogd et kors på toppen. Vitnesteinene mangler dog, så her har noen enten nasket stein eller så har det vært slurvet med oppsettet. Det er selvsagt også mulig at vi ikke har gravd dypt nok.
I motsetning til det forrige merket viser GPSen at denne ligger et par meter sør for kommunens strek, men GPS-dekningen var såpass dårlig på grunn av vegetasjonen at det ligger innenfor feilmarginen.
Ved vasking av korpsets ATV ble det oppdaget en løs mutter. Nærmere undersøkelser avdekket et hull uten både skrue og mutter i omtrent samme størrelsen. Ikke nok med at den hadde en skrue løs, den har altså gått helt av hengslene og mista hele skruen.
En enkel sak tenker du kanskje. Det er jo bare å finne en ny skrue og sette den på plass. Er det en ting erfaring har lært meg, så er det at ingenting er lett når man mekker ATV…
En ekspedisjon til den lokale ATV-pusheren med tilhørende inspeksjon av en tilsvarende ATV (Outlander Max XT 1000 T3 X4 Z50 FX…) avslørte at dette var en svært spesiell skrue som ikke fantes på lager og måtte bestilles. Skulle ikke forundre meg om dette er noe som bare ikke pleier å ramle av, slik at den må bestilles fra langt borti Canuckistan. Han hadde dog en skrue som så vidt vi klarte å se passet sånn omtrent. Den var i det minste i riktig dimensjon (M8). Så da var vel saken biff? Bare å sette den inn og stramme til? In your dreams…
Som bildet over viser er det relativt lett å komme til hullet på den ene siden. På motsatt side derimot sitter det en heldekkende bukplate av 6mm plast. Som navnet angir går den hele veien forfra til bakerst under maskinen. Denne måtte da fjernes for å få tilgang til motsatt side av hullet…
To timer senere hadde jeg vært to turer hjemom for å hente ut mer verktøy siden det hadde vært for mye forlangt at alle fire skruene på den teite dingsen som satt i veien skulle være i samme dimensjon selv om de så like ut, for ikke å snakke om leting etter den sjeldne 14mm fastnøkkelen som bare kan fanges hvert tredje år ved midtsommerverv. Dette resulterte i at jeg hadde mistet enda en mutter og fått ut fire skruer. Den ene skruen manglet også en skive, men den hadde tydeligvis flyktet til den parallelle dimensjonen for tapte venstresokker sist noen mekket.
Omsider kunne jeg bøye til side fronten av bukplaten. Noe som må anses som flaks, siden jeg ellers måtte ha tatt av hele greia og utsatt meg for de enorme mengdene myr og annet grums som har samlet seg mellom den og resten av maskinen.
Til min store overraskelse oppdaget jeg da enda et hull der det manglet enda en skrue. Nærmere undersøkelser viste at oversiden av hull nr. to var dekket av en stor porsjon myr og således ikke blitt oppdaget tidligere.
Nå var det for sent med en ny ekspedisjon til forhandleren, så her var rådyra gode sånn utenfor jaktsesongen eller hvordan den nå går. Noe roting rundt i skuffer og skap anskaffet en bolt som var to størrelser for liten (M6) og noen heftige skiver som stand-in for savnet bolt nr 2. Den nevnte savnede mutteren ble for øvrig gjenfunnet bak et deksel omtrent midt under maskinen.
Så gjensto bare jobben med å få alt skrudd sammen. Jeg innser at hendene mine må være noe større enn de som tilhører fabrikkarbeiderne i Canuckistan der maskinen er satt sammen, men etter en time med fikling ble maskinen hel igjen, uten at det manglet flere deler. Jeg klarte til og med å finne igjen bremsesylindrene på forhjulene etter litt graving:
Og ja, maskinen hadde vært grundig vasket før jeg begynte. Den har tydeligvis vært gjennom spesielt gjenstridig myr som den har samlet på. Kanskje er den ensom i tilhengeren sin og planlegger å anlegge en liten trøstemyr i et hjørne…
Valdresflye
Sundfør
