Klokka var rundt 15 på ettermiddagen og jeg og Helge hadde tenkt oss ut for å se hvordan det var å kjøre ATV med belter i øvingsfeltet ute på Lånke. Linn ble med som fotograf, og vi dro lystig av gårde etter å ha lasta opp og tatt et pit-stop på Statoil. Turen utover gikk problemfritt, Linn sovna etter hvert som det blei varmt i bilen og våkna ikke før vi fant ut at vi hadde tatt feil avkjøring. Vi fant oss en fin snuplass (trodde vi) og satte i gang med å snu vogntoget.Det viste seg diverre å være noe mer snø en først antatt, tilhengeren sank gjennom og vi sto bom fast. Det var bare å koble av og få bilen løs. Etter noe mikk fikk vi kobla på hengeren igjen med bilen på veien og dratt den ut av snøen og forbi de plagsomme brøytekantene. Vi dro videre til den rette avkjøringen 50 meter bortenfor og forsøkte å parkere. Nå burde vi kanskje ant uråd, men det så ut til å være brøyta og noe oppkjørt, så dette må vel gå fint trodde vi. Og jo da, vi fikk rygga tilhengeren inn på plassen og lossa ATVen. Så fant vi ut at nesehjulet til hengeren lå igjen borti veien. Jeg og Linn dro for å hente det, mens Helge satte i vei innover mot øvingsfeltet på ATV-en.Da vi kom tilbake og skulle dra inn til parkeringsplassen kom vi 3 meter fra veien før høyre side på bilen plutselig sank 20cm ned. Nærmere undersøkelser viste at der det ikke var brøyta var det 40cm med kornsnø som ikke var noe særlig å kjøre i, og at det ikke var brøyta helt ned. Plutselig var tilhengeren veldig i veien. Jeg sto der og klødde meg i hodet og tenkte “What dæven døtte do we do now?” mens jeg irriterte meg over å ikke ha tatt med vinsjen. Prøvde litt til men kom nærmere og nærmere brua uten rekkverk. Fikk til slutt vridd bilen rundt og inn på flat mark bak hengeren, men det var fortsatt for bratt opp til veien. Så kalte Helge opp på samband og meldte om feil på ATVen og. Det løste seg heldigvis kjapt, og han kom nedover. Vi forsøkte å koble hengeren på ATVen, men straks vi løfta på draget begynte den å skli nedover bakken. Vi fant et tau og tjorte den fast i hengerkula isteden, og med litt styr fikk vi den opp på veien. Vi hekta den på og kjørte den bort på tunet til en hyggelig bonde over veien.

Så var det bilen da: Med hengeren ute av veien kunne jeg bruke mer fart, og med trafikkdirigering oppe på veien fikk vi den opp på tredje forsøket. Så kunne vi omsider begynne med det vi kom for ?Vi forsøkte å dra av gårde med den lille tilhengeren og pasientpulken bakpå, og det gikk ganske bra, men siden beltene har bredere sporvidde enn tilhengeren hadde det vært en humpete tur for eventuelle passasjerer. Hengeren fulgte stort sett greit etter selv om den går på hjul, men det er nok avhengig av snøkvaliteten. Vi må så absolutt finne en måte å koble på en kjelke, for fremkommeligheten til ATV med belter betraktelig bedre enn med snøscooter i kupert terreng. Fart er noe anna dog, men om pasienten ligger kronglete til så: Kanskje kunne vi tatt en kulekobling og satt på et flattjern med en bolt, slik at vi kan bolte fast kulekoblingen på det vanlige kjelkedraget.
Ellers er ATVen veldig tung å styre med belter, man skal ha sterke armer for å benytte fullt svingutslag i fart. Stabiliteten og fremkommeligheten på snø er fantastisk, den har veldig god balanse og tåler stor helning i alle retninger uten at det blir skummelt. Den starta uten problemer, selv om det var rundt ti minus, og den rusla og gikk uten problemer når vi fikk justert choken skikkelig. Det tok lang tid før den blir varm, men det er kanskje ikke så rart når det blir kasta opp snø på motoren fra beltene. Ja, den kaster opp mye snø når man kommer opp i fart, noe man må ta hensyn til om man frakter pasient eller passasjerer.