Fra jakten på verdens sinteste bær.
Author: The Dizzy Badger
Gaulosen, august 2017
Lokna – Juli 2017
Aksjon 14. januar 2017
2016 In review
Jakten på den forsvunne grensestein
Jeg ble julen 2016 bedt om å hjelpe til med å lokalisere en grensestein som ikke hadde vært sett på rundt 30 år. En slik stein markerer grensa mellom to eiendommer. Man kan ofte se forseggjorte hugde grensesteiner langs kommune og fylkesgrenser, men for vanlige eiendomsgrenser er det oftest brukt naturstein. Da gjerne en flat eller avlang stein av en viss størrelse som er satt på høykant. Tradisjonelt skal den være omgitt av to “vitner”, da altså to mindre steiner på hver side av grensesteinen. Andre ofte brukte grensemerker i steindekte kystlandskap er kryss hogd inn fjellet. Disse skal da være dekket med en liten steinrøys for å beskytte merket mot å bli erodert og overgrodd. Eksempel på steinrøys:
Og under finner man et hogd kryss:
Denne var relativt enkel å finne, men neste merke i rekken var savnet, og ingen kunne huske å ha sett det på mange år.
En sjekk av offentlig tilgjengelige kommunekart viste at krysset i steinrøysa over lå langs grenselinja som var tegnet på kartet.
Søksmannskap ble dermed utstyrt med GPS og en omtrentlig posisjon på steinen basert på hvor det var en liten knekk i grenselinja til kommunen, noe som samsvarte med hvor man trodde steinen var. Dette var dog til ingen nytte, tross langvarig lusking i buskene ble den ikke funnet. Det var dermed nødvendig å gå mer metodisk til verks. Grenselinjen ble digitalisert og lagt inn på en noe større GPS sammen med kartet, slik at man kan følge streken på skjermen mens man lusker rundt. Det ble antatt at steinen var nedgrodd, så det bar ut i buskene utstyrt med GPS og skistav med karbidtupp for å kjenne etter stein under mosen. Vi tok utgangspunkt i den kjente steinrøysa vist over, og fulgte grensa til vi ikke lenger hadde fri sikt til den, selv med en viss høyde over bakken. Dette anga så ytterpunktet, da disse steinene skal være plassert slik at man kan se fra en stein til den neste. Etter en times romstering i og under brake, bak rotvelt og under buskfuru langs streken på skjermen ble steinen omsider avdekket. Den befant seg innunder en busk dekket av et tykt lag med mose. Her er den gravd frem.
Det er vanskelig å se på bildet, men den har også innhogd et kors på toppen. Vitnesteinene mangler dog, så her har noen enten nasket stein eller så har det vært slurvet med oppsettet. Det er selvsagt også mulig at vi ikke har gravd dypt nok.
I motsetning til det forrige merket viser GPSen at denne ligger et par meter sør for kommunens strek, men GPS-dekningen var såpass dårlig på grunn av vegetasjonen at det ligger innenfor feilmarginen.
En skrue løs…
Ved vasking av korpsets ATV ble det oppdaget en løs mutter. Nærmere undersøkelser avdekket et hull uten både skrue og mutter i omtrent samme størrelsen. Ikke nok med at den hadde en skrue løs, den har altså gått helt av hengslene og mista hele skruen.
En enkel sak tenker du kanskje. Det er jo bare å finne en ny skrue og sette den på plass. Er det en ting erfaring har lært meg, så er det at ingenting er lett når man mekker ATV…
En ekspedisjon til den lokale ATV-pusheren med tilhørende inspeksjon av en tilsvarende ATV (Outlander Max XT 1000 T3 X4 Z50 FX…) avslørte at dette var en svært spesiell skrue som ikke fantes på lager og måtte bestilles. Skulle ikke forundre meg om dette er noe som bare ikke pleier å ramle av, slik at den må bestilles fra langt borti Canuckistan. Han hadde dog en skrue som så vidt vi klarte å se passet sånn omtrent. Den var i det minste i riktig dimensjon (M8). Så da var vel saken biff? Bare å sette den inn og stramme til? In your dreams…
Som bildet over viser er det relativt lett å komme til hullet på den ene siden. På motsatt side derimot sitter det en heldekkende bukplate av 6mm plast. Som navnet angir går den hele veien forfra til bakerst under maskinen. Denne måtte da fjernes for å få tilgang til motsatt side av hullet…
To timer senere hadde jeg vært to turer hjemom for å hente ut mer verktøy siden det hadde vært for mye forlangt at alle fire skruene på den teite dingsen som satt i veien skulle være i samme dimensjon selv om de så like ut, for ikke å snakke om leting etter den sjeldne 14mm fastnøkkelen som bare kan fanges hvert tredje år ved midtsommerverv. Dette resulterte i at jeg hadde mistet enda en mutter og fått ut fire skruer. Den ene skruen manglet også en skive, men den hadde tydeligvis flyktet til den parallelle dimensjonen for tapte venstresokker sist noen mekket.
Omsider kunne jeg bøye til side fronten av bukplaten. Noe som må anses som flaks, siden jeg ellers måtte ha tatt av hele greia og utsatt meg for de enorme mengdene myr og annet grums som har samlet seg mellom den og resten av maskinen.
Til min store overraskelse oppdaget jeg da enda et hull der det manglet enda en skrue. Nærmere undersøkelser viste at oversiden av hull nr. to var dekket av en stor porsjon myr og således ikke blitt oppdaget tidligere.
Nå var det for sent med en ny ekspedisjon til forhandleren, så her var rådyra gode sånn utenfor jaktsesongen eller hvordan den nå går. Noe roting rundt i skuffer og skap anskaffet en bolt som var to størrelser for liten (M6) og noen heftige skiver som stand-in for savnet bolt nr 2. Den nevnte savnede mutteren ble for øvrig gjenfunnet bak et deksel omtrent midt under maskinen.
Så gjensto bare jobben med å få alt skrudd sammen. Jeg innser at hendene mine må være noe større enn de som tilhører fabrikkarbeiderne i Canuckistan der maskinen er satt sammen, men etter en time med fikling ble maskinen hel igjen, uten at det manglet flere deler. Jeg klarte til og med å finne igjen bremsesylindrene på forhjulene etter litt graving:
Og ja, maskinen hadde vært grundig vasket før jeg begynte. Den har tydeligvis vært gjennom spesielt gjenstridig myr som den har samlet på. Kanskje er den ensom i tilhengeren sin og planlegger å anlegge en liten trøstemyr i et hjørne…
Bærvettreglene
- Legg ikke ut på bærtur uten trening. Forsøk med en liten tur rundt huset først. Deretter kan du oppgradere til en liten tur i hagen, og så videre. Eller du kan melde deg inn i et politisk parti. Der er folk på bærtur stadig vekk, og det gis opplæring i hvordan man drar på bærtur og hvem man skal skylde på dersom man dummer seg ut.
- Meld fra hvor du går. Selv om du skal til verdens hemmeligste moltemyr. Om du ikke engang stoler på dine pårørende har du et psykisk problem og bør oppsøke din fastlege for hjelp istedenfor å dra på bærtur. Eventuelt bør du ta kontakt med politiet om dine pårørende virkelig er slike fæle mennesker som sprer informasjon om hemmelige moltemyrer til tante Aina som vi ikke liker.
- Sjekk værmeldingen på nett før du går, og vis respekt for været. Desto verre vær, dess mindre sjanse for at nevnte tante Aina orker å følge etter for å prøve å finne ut hvor moltemyra ligger. Kuling og sluddbyger er ideelle forhold for å dra på bærtur.
- Vær rustet selv på korte turer. Du vet aldri når du plutselig opplever at alle moltene er modne på en gang. Ta med den store sekken, og fyll den med spann, bokser og poser. Og ta også med dugelig med niste og en vannflaske. Det er flaut å kollapse midt i moltefeltet på grunn av energimangel, og er du skikkelig ille ute kan du måtte spise av moltene for å holde deg i gang. Du klarer aldri å slå plukkerekorden til onkel Edward fra 1963 på den måten.
- Lytt til erfarne bærplukkere, men tro ikke på et ord av det de sier. Ingen erfarne plukkere ville drømme om å avsløre hvor det er gode sjanser for å finne store mengder molter eller tyttebær.
- Bruk kart og kompass, men pass på at du ikke noterer noe som helst på kartet. Du kan bite deg i nesen på at tante Aina lurer seg opp i sekken din neste gang hun kommer på besøk og tar bilde av kartene dine i fall du skulle ha merket av noe. Det beste er å ta med kart fra en annen kommune der det finnes ei skikkelig blautmyr full av knott, grevling og annet flygfan, og merke av denne myra med “masse molter”. Dette kartet bretter du pent sammen nederst i kartmappa. I say no more…
- Det er best å ikke gå alene, men spør deg selv; stoler du egentlig på at ungene klarer å holde kjeft? Og hva med ektefellen? Pleier ikke hun/han å bli litt løsmunnet på fest? Om du absolutt må ha med noen er det best å sende dem av gårde på et annet felt noen kilometer unna og avtale møtested langt fra favorittmyra. Dette er for øvrig en god sjanse for å få tante Aina til å rote seg skikkelig bort, da det å skille lag for å gå forskjellige veier til mål er en av de vanligste årsakene til at folk roter seg bort i fjellet. Særlig om du overhode ikke har planer om å gå dit du avtalte å møtes. Når du kommer ned til bilen kan du i ro og mak melde tante Aina savnet, og håpe på at hjemturen blir så flau at hun hopper over bærturen neste år.
- Vend i tide, det er ingen skam å snu om du plutselig oppdager den suspekte naboen som alltid maser om tyttebærtuer luskende i buskene. Dra isteden til et sted der du VET det ikke finnes annet enn krekling og falske tyttebær. Rot rundt en times tid, og så stopper du innom butikken på veien hjem og kjøper 5 kilo bær som du legger i ei bøtte og poster bilder av på Facebook når du kommer hjem. Dermed vil naboen sose rundt oppå myra der i flere dager før han gir opp.
- Spar på kreftene. Husk at du skal kunne bære ned bærene også. Skulle du ryke på en monstersesong med mer bær enn du klarer å bære, pass på at du har mobildekning. Slep bærene minst en kilometer unna myra av sikkerhetsårsaker, om nødvendig i flere omganger. Så ringer du 112 og forteller at du er utslitt og ikke helt vet hvor du er, og så er det bare å vente på helikoptertransporten og insistere på å få med deg bærene hjem. En SeaKing har plass til flere hundre kilo bær, og selv luftambulansen får med noen dugelige spann.